Jeg har lenge hatt lyst til å besøke Strand restaurant som ligger på Stabekk, helt nede ved sjøen. Den får ofte god omtale for maten, men for meg er det viktigste at jeg er så stor fan av Tom Victor Gausdal som er en av de som driver restauranten og måten han lager mat på. Jeg har lest og har, de fleste bøkene hans. Om jeg ikke bruker oppskriftene slavisk så har jeg lest og bladd mye i dem og «Bibelen» Kokkelære er bare helt utrolig.

Vel, denne tirsdagen inviterte kjæresten meg dit på lunsj. Det er ikke så lett å komme dit uten bil fra der vi bor, men med 2 busser og en liten spasertur i snø og sur vind og flere kuldegrader, kom vi nå frem. Vi hadde bestilt bord, men det hadde nok ikke vært nødvendig for det var ganske glissent med folk i selve restauranten. Vi ble tatt i mot av det vi trodde var en servitør- litt usikre ble vi for hun var veldig skitten og så ut til å komme rett fra bakebordet med mel over det meste. Det satte jo ord på stemningen som var ganske så uformell.

Vi ba om et glass musserende vin mens vi så på menyen. Vi ønsket oss cremant som viste seg å være utsolgt (!) så da ble det en cava istedenfor. Jeg har aldri opplevd å få smake på en musserende vin før, men det fikk jeg her. Vi oppfattet ikke helt hvor cavaen kom fra, likevel tror vi den var fra Castell Roig i Penedés. Smakte godt gjorde den der vi så ut på en snø-og iskledd havn og forestilte oss hvor flott det må være der om sommeren.

Servitøren vår var ikke helt oppdatert på menyen så vi måtte ha forsterkninger etterhvert. Det ble også litt misforståelser med vinbestillinger, noe som løste seg til det beste.

Ved hver kuvert ligger en steinplate som forteller litt om matfilosofien til stedet

Vi ønsket en 2-retters lunsj og til forrett ville vi begge ha «Kongekrabbe fra Kjøllefjord med spisskål og rosettkål». Rosettkål er en krysning mellom rosenkål og grønnkål og er en blanding av grønn og lilla på fargen. Det viste seg at retten var en salat av stekte krabbebiter som lå på en seng av lett forvellet tynt oppskåret spisskål og blader av det som skulle vært rosettkål, men som var forvellede rosenkålblader ispedd syltet selleri. Salaten lå oppe en dam med skalldyrbuljong. Til tross for at krabben var en smule bløt og litt vassen og rosettkålen glimret med sitt fravær, så var dette en veldig god rett, mye på grunn av den svært smaksrike buljongen og også på grunn av sprøheten i kålen. Da salaten var spist opp var det mye deilig buljong igjen- hvordan skulle vi nå få den opp. Vi hadde ikke sett snurten av brød og vi hadde heller ikke fått utdelt skje. Dermed måtte dette etterspørres og da fikk vi forklaring på brødet som vi hadde savnet hele veien- det måtte bestilles fra menyen til lunsj, om kvelden var det gratis. Vi fikk snoket oss til både brød og skje og spiste opp hver dråpe av bulgjongen.

Vi valgte to forskjellige viner til denne retten. Jeg valgte den som ble anbefalt av huset- en chardonney fra Macon Villages distriktet i Burgund mens kjæresten fikk en sancerre fra Domaine Fouassier. Det var artig å kjenne hvordan disse to vinene smakte forskjellig til den samme retten. Begge passet godt til, burgundvinen mineralsk, rund og fyldig, sancerren mer tørr og frisk.

Til hovedrett delte vi oss. Kjæresten gikk for «Sprøtt andelår med nudler, koriander, peanøtter og pekingsaus» mens jeg valgte «Skrei med brokkoli, morene potet, rosettkål og ramsløkshollandaise». Vi lurte på hva morene poteter er. Små poteter fikk vi til svar. Som dere kan se her så er det en sort poteter som er odlet frem slik at de kan høstes fort og gir dermed små poteter.

Retten var nydelig anrettet. Når det er sagt så glimret også her rosettkålen med sitt fravær, fisken var kritthvit og flott og kunne vært litt mindre bakt og konsistensen på hollandaisen var mer som en litt tørr majones enn saus. Den smakte imidlertid godt. Jeg angret litt på at jeg ikke bestilte det samme som kjæresten, nemlig sprøtt andelår.

Dette var en utrolig velsmakende rett, andekjøttet var sprøtt og sausen lå i bånn av tallerken med det andre over og bidro med smak når alt ble blandet. Her ble det utlevert skje og det var populært. Masse vårløk var drysset over og vi er litt usikre på om det var noe koriander der.

Her ble det også to forskjellige viner. Kjæresten ville først ha rødvin, men ble overtalt til å gå for en Riesling Kabinett fra Peter Kühn i Rheingau, nærmere bestemt i Oestrich. Det angret han ikke på. Denne vinen er både fyldig, frisk og har mye sødme, smaker som passer godt til asiatiskinspirert mat. Til skreien ble det en grüner veltliner fra Geyerhof i området som heter nedre Østerrike, men som ligger i det nord-østlige hjørne av landet.

Vi fikk en følelse av at restauranten ikke helt prioriterte lunsj gjester denne dagen. Når det blir litt lysere i været og isen er borte og sola varmer, skal vi dra dit en kveld- servitøren fortalte oss at menyen og kveldene er mye mer spennende og maten enda bedre så da så… og da får vi jo kosebrød også…